Foto: Lilifoto
«To inspire people, don’t show them your super powers. Show them theirs»
Coaching handler ikke om meg, men om deg og hva vi kan få til sammen. Allikevel er det jo sånn at vi alle liker å vite litt om de menneskene vi skal samarbeide med så her kommer litt om meg og min livshistorie.
Da jeg gikk på barne- og ungdomsskolen ble jeg mobbet og mitt største mål i livet var «å bli narkoman» for da kunne mobberne se hvordan det gikk når de mobbet andre…. Jeg hadde satt meg selv i en offerrolle som, om jeg hadde fortsatt i den, ikke hadde skadet noen andre enn meg selv. Samtidig vokste jeg opp med en bestemor i nabohuset som alltid var der for meg og som elsket å fortelle historier fra hennes barndom under krigen. Om den unge soldaten som snek til barna karameller og lengtet hjem fordi han ikke trodde på «saken», men allikevel gjorde som han fikk beskjed om. Om broren i motstandsbevegelsen. Om familien hvor en bror jobbet for tyskerne, mens den andre var med «gutta på skauen». Sammen funderte vi på hvorfor noen valgte det ene, mens andre valgte det andre. Vi snakket om «løvetannbarna» som klarte seg mot alle odds og om de som «bukka under», som bestemoren min sa. Hvorfor var det sånn at noen så ut til å klare å snu motgang til styrke, mens andre ikke klarte det (like lett)? Om det var et bevisst grep fra bestemoren min vet jeg ikke, men historiene hennes og våre funderinger ga nok grobunn for min vei ut av offerrollen. Kanskje jeg hadde et valg på hvordan jeg ville reagere å bruke det videre? Et eller annet sted på veien fant jeg i alle fall ut at det var mye smartere å heller vise dem hvor sterk jeg kunne være. Jeg vet ikke om noen av de kjenner min vei videre, eller bryr seg, men jeg har i alle fall fått et bedre liv av det valget. Allikevel har mine egne overbevisninger fra denne tiden, om hvem jeg er og hva jeg kan få til, fulgt meg langt inn i voksenlivet. Mønstre jeg utviklet som barn har sittet godt og de har ubevisst påvirket valg jeg har tatt. Kanskje gode mestringsstrategier den gang, ikke alltid like hensiktsmessig i voksenlivet.
Da jeg skulle studere visste jeg ikke helt hva jeg ville bli. Jeg ville gjerne studere psykologi, men jeg hadde gitt meg selv en merkelapp. Jeg var ikke smart (nok). Derfor valgte jeg noe litt mer tilfeldig. Utdannelsen min var spennende og har gitt meg fantastiske muligheter både i inn- og utland. Den har gitt meg fantastiske menneske-møter og spennende utfordringer i ulike bransjer innen Logistikk og transport, legemiddelindustrien, IT og dagligvarehandel, både som ansatt og leder. Fast ansatt og konsulent.
Jeg hadde aldri hatt leder-ambisjoner (tross alt var jo ambisjonen min å bli narkoman, det får være grenser for endring av tankesett!) Allikevel fikk jeg ganske tidlig lederansvar. Første gang jeg fikk en lederstilling overtok jeg jobben til min leder på to ukers varsel. Jeg hatet det! Jeg var ikke forberedt, hadde ikke noe bevist forhold til det å være leder og tok over en avdeling med mine tidligere kollegaer som ikke forsto hvorfor jeg ble valgt som leder fremfor dem. Jeg mistrivdes og ble ikke lenge i stillingen før jeg bestemte meg for å følge en helt annen drøm. Jeg jobbet det jeg kunne i 1 år før jeg tok et år fri og reiste jorda rundt alene, som backpacker. Jeg skulle ALDRI være leder igjen!
Jeg kunne skrevet mye om året som backpacker og det er uten tvil et av de beste årene i mitt liv. Det at det skulle bli det, og at jeg skulle reise alene, var imidlertid ingen selvfølge. Jeg hadde nemlig absolutt ikke noe ønske om å reise alene. Jeg syns faktisk det var så grusomt å reise alene at jeg ikke klarte å få i meg mat de første 5 dagene jeg var alene. Halsen snørte seg sammen, tårene presset på, alle måtte jo se på meg som den looseren! Samtidig så jeg på andre som satt alene på cafèen med en bok og sandwichen sin med beundring. Så rolige, trygge og selvsikre de var. Tenk om jeg kunne være sånn!!! I løpet av året på tur hadde jeg besøk fra venner, kjæreste og reiste i perioder videre med folk jeg møtte tilfeldig underveis. Men jeg hadde også mange, og lange, perioder hvor jeg var alene. Det tok ikke så lang tid før jeg elsket det! Det var ingen som visste hvem jeg var eller hadde forventninger til meg. Ingen som kunne fortelle meg hva jeg turte eller hva som var typisk meg (eller ikke) og det var befriende. Snakk om helomvending! Den dag i dag elsker jeg å være alene på tur eller cafè. Misforstå meg rett, jeg elsker å være der med venner og familie også, men jeg er ikke lenger redd for mitt eget selskap eller for å bli sett på som en no-friend og det er befriende.
Tilbake i Norge og spol ca 5 år frem i tid: Jeg søker aktivt etter lederstillinger, og får de. Jeg får tilbakemeldinger på at jeg er en god leder. I løpet av de siste 5 årene hadde jeg fått erfaring fra ulike firmaer, hatt ulike ledere, blitt kjent med ulike bedriftskulturer, jobbet internasjonalt og tatt ulike kurs som gjorde at jeg hadde et mye mer bevisst forhold til ledelse og hva jeg ønsket med å være leder. Denne gangen elsket jeg det. Det å få bygge team, tilrettelegge for å få frem potensiale i de jeg hadde rundt meg og å jobbe med mennesker føltes både meningsfylt og givende. Endelig følte jeg at jeg var der jeg skulle være i arbeidslivet!
Rundt 2016 ble jeg veldig opptatt av egenutvikling og selvrealisering. Jeg tok tak i mange «spøkelser» fra fortiden og hvilke mønster de hadde skapt hos meg. Det var på denne tiden jeg møtte min første profesjonelle coach via jobb og fikk øynene opp for coaching. Her bearbeidet vi ikke bare det som hadde skjedd, men jeg fikk hjelp til å ta tak i det og komme meg videre fra der jeg var nå. Jeg jobbet mye mentalt, så mye at jeg begynte å lure på hvor langt jeg kunne pushe meg selv og hva jeg kunne få til om jeg virkelig gikk inn for det.
Kunne jeg for eksempel krysse Grønland? Jeg som var (her kommer enda flere av merkelappene jeg hadde satt på meg selv:) lat, ikke likte trening, ikke var flink nok til å fokusere på det positive, som aldri hadde sovet ute en vinternatt før, som ikke var spesielt god, eller glad i, å gå på ski og som moren min sa: «er verdens største frysepinne!». Kunne jeg trene meg opp både fysisk og psykisk så jeg kunne krysse Grønland? 600 km på ski gjennom isøde i ned mot -40 grader? Mai 2018 sto jeg på vestkysten av Grønland og 28 dager senere sto jeg på østkysten. Jeg klarte det! Bak meg hadde jeg ikke bare 28 dager og 600 km på ski, men 1,5 år med hard, målrettet trening. På veien hadde jeg også skrevet om historien om meg selv. Jeg var ikke lat, utrent og uegnet for ekspedisjoner. Jeg var målrettet, viljesterk, systematisk og god på å jobbe med meg selv. Hvilket mindset tror du får meg lengst og får meg til å føle meg best?
To år senere ble jeg mamma til to fantastiske tvillingjenter som snudde verden min opp ned. Fra å ha fult fokus på meg selv, egen karriere, reising og trening var det plutselig 2 små som krevde min fulle oppmerksomhet. Etter 2,5 år med ekstremt lite søvn, kronisk syke barn, fødselsdepresjon, fødselsskade og en kropp som ikke funket var jeg langtidssykemeldt med utbrenthet og uten den jobben jeg hadde (og elsket) da jeg ble gravid. Jeg kunne jeg bare konstatere at livet med barn absolutt ikke ble slik jeg hadde drømt om eller ønsket meg. Det var til og med langt dårligere enn worst case scenarioet mitt. Jeg var hos psykologer, gikk i traumeterapi og gruppeterapi og ett eller annet sted på veien der våknet drømmen om å studere psykologi igjen.
Den drømmen lever fremdeles, men jeg fant ut at det som hadde hjulpet meg mest så langt var coaching og derfor ble valget kurs via Mentalskolen og å tilegne meg den coaching-kunnskapen som hadde hjulpet meg så mye i 2016, og som også hjalp meg veldig mye i det jeg sto i nå 8 år senere.
Tiden på Mentalskolen har hjulpet meg enormt. Hjemmesituasjonen er bedre, men jeg jobber meg fremdeles tilbake fra utbrenthet. Allikevel har jeg det veldig mye bedre! Jeg er overbevist om at mye av grunnen til at jeg er på vei ut av både depresjon og utbrenthet er det jeg har lært det siste 1,5 året. Jeg står rett og slett stødigere i det livet kaster på meg. Jeg brenner for at denne kunnskapen skal nå ut til flere og komme flere til gode og som sertifisert Mentaltrener og profesjonell nevrocoach er jeg nå klar for å hjelpe deg!
Merete Solli 